I Grunnlovens § 7, fjerde ledd, heter det: "Det er en grunnleggende grunnlovsfestet rett for alle foreldre å opprette en friskole og å sende barnet sitt dit i stedet for til en offentlig skole. Dette privilegiet som en grunnleggende rettighet - til og med før de grunnleggende rettighetene til å demonstrere, til å danne foreninger, til bevegelsesfrihet og fritt valg av yrke og hjemmets ukrenkelighet - viser den store betydningen som grunnloven legger til våre uavhengige skoler. Og en garanti for eksistens, for Grunnlovens artikkel 19 (2) slår fast at: "I intet tilfelle kan det gjøres inngrep i en grunnleggende rettighet."
At hele skolesystemet er "under tilsyn" av staten, var allerede tilfelle i Weimarrepublikken. Og betingelsene for å utøve denne grunnleggende rettigheten i artikkel 7 (4) og (5) er selvinnlysende, særlig for kristne: Lærerne skal være økonomisk trygge, skolene skal "ikke være dårligere enn offentlige skoler når det gjelder undervisningsmål og -utstyr eller den akademiske utdannelsen av lærerstaben" (men: de trenger ikke å være like!), og skolene skal være tilgjengelige for elever fra alle inntektsgrupper. Hvis disse vilkårene er oppfylt, skal "godkjenning gis" - uten "hvis og men" fra statens side.
I 1969 bekreftet den føderale forfatningsdomstolen at staten må "sikre mangfoldet av former og innhold" i skolen. Og: Undervisningen i friskolene kan og bør være "selvstendig preget og utformet" (BVerfG 27, s. 200).
Når det gjelder "elementary schools", som fortsatt eksisterte for 70 år siden og nå stort sett er barneskoler, er det noe i artikkel 5 som ser ut som en begrensning, men som i de fleste føderale stater faktisk gir stor frihet.
Hvordan er dette mulig? Fra begrensningen om at frittstående grunnskoler bare kan opprettes som konfenntnisskoler, skoler med "pedagogisk interesse" eller ideologiske skoler, utledet Forbundsforvaltningsdomstolen i 1992 i prinsipielle dommer kravet om at Bekenntnisschulen alltid må godkjennes av staten hvis det finnes en konfesjon blant foreldre, elever og lærere som preger skolen og hele undervisningen(BVerwG, 19.02.1992 - saksnummer 6 C 3/91).
Vi har altså ikke bare lov til å leve og vise vår tro på Bekenntnisschulen, vi må! Så snart en Bekenntnisschule skulle slutte å bekjenne Jesus og Bibelen, må den stenges ved lov. (I Nordrhein-Westfalen og Niedersachsen, der det fortsatt finnes statlige Bekenntnisschulen, er den grunnleggende retten til å opprette en grunnskole dessverre begrenset ved at frittstående konfesjonelle skoler bare kan opprettes hvis det ikke finnes en statlig Bekenntnisschule i kommunen).
Grunnlovens artikkel 7 og dommen fra den føderale forvaltningsdomstolen gir oss Bekenntnisschulen derfor stor frihet: Bare undervisningsmålene, reglene for skolemodenhet, for overflytting/avgangsbevis er spesifisert og kontrollert av staten, og det samme gjelder lærernes kvalifikasjoner.
Innholdet er i stor grad fritt - helt opp til den eksplisitte friheten, for eksempel i den saksiske privatskoleloven (§ 3), om at "avvik i … fagstoffet er mulig" i friskoler.
Den protestantiske bekjennelsen, som er forankret i vedtektene til skolens sponsorer og pedagogiske konsepter, har derfor forfatningsmessig forrang fremfor sosiale moter som "gender", som ikke samsvarer med det kristne menneskesynet. Når det gjelder kjønn og mangfold, har for eksempel delstatsregjeringen i Berlin sagt klart og tydelig: "Godkjente alternative skoler kan ikke pålegges å forholde seg til mangfold og seksuelt mangfold med tanke på privatskolenes lovfestede frihet."
Takket være disse frihetene er vi nå i stand til å undervise og utdanne mer enn 30 000 barn og unge hver dag i mer enn 170 Bekenntnisschulen - og til og med motta statsstøtte for dette. Selv om denne økonomiske støtten er lavere enn for offentlige skoler, er den likevel nesten unik i en europeisk sammenligning: Bare i Nederland er kristne friskoler i en bedre posisjon - i Frankrike og Sveits’ opprinnelige katolske kantoner får de derimot praktisk talt ingen støtte.
På 70-årsjubileet for vår grunnlov har Bekenntnisschulen i frittstående (foreldre)regi derfor stor grunn til å være takknemlige!
Prof. Dr. Wolfgang Stock, generalsekretær i VEBS
